Tanker rundt tredje samling

Det er et uttrykk på fransk som heter ”elle es bien dans sa peau”. Vi har ikke noe uttrykk på norsk som direkte oversetter det som ligger i dette uttrykket. Vi sier kanskje at ”hun trives med seg selv”, men den korrekte oversettelsen ville være noe sånt som ”hun har det bra i huden sin”. Hun fyller den og er komfortabel med den.

Det er kanskje en slik oppvåkning jeg har hatt nå i forhold til masterprosjektet, og det har mye med en prosess hos meg selv å gjøre. Jeg har lenge trodd at det var historien til sønnen min jeg skulle formidle, kanskje ikke så rart, livet har handlet om ham de siste 9 årene. Jeg har også engasjert meg mye i arbeidet for barn med autisme, jeg har representert noe utenfor meg selv. Men jeg har plutselig skjønt at avstanden jeg har hatt behov for i forhold til alt dette, har handlet om å slippe meg selv til. Historien jeg skal fortelle er jo slett ikke sønnen min sin, den er min. Det er min stemme jeg skal bruke, ikke noen andres. Ubehaget har sluppet taket. Dette kan jeg gjøre.

Dette perspektivskiftet har endret prosjektet for meg. Jeg står friere, jeg trenger ikke lure så veldig på hvordan jeg skal gripe det hele an, for jeg kan plutselig bare skrive ut fra meg selv. Forutsetningen er bare at jeg må være ærlig, og jeg må, som Hannah Helseth[1] i sin forelesning poengterte, skrive om personlige erfaringer som har et generaliserende potensial. Hennes tanker om motforestillingene mot å gripe til den personlig levde historien, ga veldig resonans hos meg, det var som å høre mine egne tanker.  

Dette har vært en gradvis prosess for meg, og det startet vel med at jeg innså at mitt ethos var i ferd med å forsvinne fra teksten. Nerven var borte, igjen stod statistikken, teorien og casene. Men identifikasjonen, muligheten for gjenkjennelse var forduftet. Jeg hadde igjen begynt å fylle noen andres hud, jeg var igjen i ferd med å representere noe annet enn meg selv. Jeg slet med å få liv i casene, med å komme videre.

Jeg må stille noen spørsmål og utforske de. Det er muligens ikke de samme spørsmålene som jeg trodde jeg skulle stille, for jeg ønsker å fordype meg i det, ikke bare avlevere ferdige svar, andres svar. Jeg har en mulighet for å finne mine egne. Det er når jeg slipper alle egne og andres sannheter, at jeg kan evne å stille spørsmålstegn ved sannhetene vi organiserer oss etter. Det er da jeg kan komme frem til noe nytt. Derfor kan jeg ikke representere noe annet mens jeg skriver denne boken. Jeg kan ikke ha de hensynene å ta.

Plutselig så jeg også at dette kan bli gøy. Jeg kan tillate meg å eksperimentere mer, leke mer, finne nye innfallsvinkler og kanskje dermed indirekte klare å formidle det håpet jeg ønsker. Det innblikket Merete Morken Andersen[2] ga oss i sin prosess i forhold til å skrive biografien om Amalie Skram, var inspirerende. Hei, vi er faktisk her fordi vi ønsker å skape noe. Kanskje til og med noe nytt. Kanskje søken i uortodokse inspirasjonskilder kan være knappen å trykke på for å få frem nettopp dette nye? Kanskje nitidig stirring i pc-skjermen ikke er selve hovednøkkelen til å låse opp inspirasjonen og skrivelysten?

Handler det ikke nettopp om dette – å glemme forlag og trange nåløyer, og fokusere på det som er viktig – å skrive den boken vi alltid har ønsket å lese. Klarer vi det, kan jo til og med forlagene være interessert. Hvis ikke, har vi jo alltids nettet, selvpublisering eller skrivebordsskuffen. Kanskje prosessen for nå skal få ha sin egenverdi.


[1] Helseth Hannah, ”Om å være frilanser”, forelesning ved Høgskolen i Vestfold, 10. nov. 2010

[2] Andersen, Merete Morken, ”Fagskriving som skapende prosess”, forelesning ved Høgskolen i Vestfold, 11. nov. 2010

| Legg igjen en kommentar

Faglitterære (u)muligheter?

Da er mine tanker om mine muligheter og begrensninger som faglitterær formidler lagt ut under Formidling og forleggeri.

| Legg igjen en kommentar

Hva skulle vi gjort uten Krigen?

En overfladisk studie av et ukjent antall hyllemeter under siste samlings forlagsbesøk, kunne lett etterlate et inntrykk av at norsk forlagsverden livnærer seg hovedsakelig av Krigen. Om det så er 2. verdenskrig, krig og konflikter andre steder, eller den mer private Knausgårdske kamp. Et overflødighetshorn i forhold til stadig nye vinklinger. Trygt, historisk og nyhetsverdig fundert, og en sikker julegave til en gammel onkel.

En nærmere studie av katalogene viser at tilfanget av ny faglitteratur er bredere enn som så, men vi skal kanskje ikke være i tvil om at den sakprosavirkeligheten forlagene måtte ønske å presentere, bør kunne kategoriseres pent og ryddig, uten sjenerende sjangeroverskridelser, innenfor deres eget sortiment.

Hva så med oss, faglitterære spirer, som ikke opererer innenfor foretrukne sjangre? Som heller ikke har et tilbakeskuende blikk på en krig som kom og gikk? Skal vi alle etablere egne forlag, eller er det forsøket verd å lete seg frem til et forlag der vi kan ha mulighet for å presse oss gjennom det trange nåløyet?

Ingen av oss er vel lenger i tvil om at et godt tema, eller en sterk historie, ikke på langt nær er nok. Timing, medietekke, kjendisstatus, salgstalent og en uovertruffen penn ville være gavepakken til forlaget som skulle velge å satse på nettopp våre bokprosjekt. En rask kikk på CV’n – og stamtavlen – etterlater lite håp om å dra veksler på verken opphavets eller eget kjendiseri, eller salgserfaring for den del. Når jeg også velger å skrive om en virkelighet og et alvor som det offentlige Helse-Norge ennå ikke for fullt har tatt inn over seg, står det kanskje også dårlig til med timingen. Så sant ikke boken skulle treffe planken i det øyeblikket et økende fokus på nettopp dette problemet, når et klimaks i mediene.

Avveiningen mellom hva som er viktig litteratur, og hva som er litteratur med et sikkert salgspotensial, er en oppgave som forvaltes av forlagene. Men samspillet mellom medienes dagsordenfunksjon, og hva som defineres som viktig også i forlagsverdenen, er ikke uvesentlig. Knut Olav Åmås retter i så måte en pekefinger mot forlagenes overproduksjon av bøker i Aftenposten av 18. oktober[1], der han karakteriserer mye av litteraturen som unødvendig, uferdig, uoriginal og likegyldig. God litteratur, hevder han, handler om livet og verden. Sakprosaen, med sitt ankerfeste i virkeligheten, skulle med andre ord ha gode forutsetninger for å levere kvalitet etter Aftenpostens standarder.

Og nettopp noen av de viktige sakprosabøkene topper, følge Joacim Lund[2], salgslistene. Når han vel har avfeid jentelitteraturen, i form av lavkarbokosthold, slanking og kokebøker, som irrelevant, finner han utgivelser av helt andre kvaliteter. Forfalskningen, Ulovlig norsk, Et mord i Kongo og andre bind av Bjørneboe. Kjendisfaktoren og massiv oppmerksomhet i mediene har ikke vært irrelevant for suksessen til disse bøkene.

Antallet sakprosabøker ser samtidig en økning, i takt med oppmerksomheten fra mediene. Lund spår derfor at trenden med dagsordensettende sakprosa på bestselgerslistene vil forsterkes i året som kommer.

Men setter sakprosaen dagsorden, eller er ”dagsordensettende” sakprosa i realiteten de bøkene som bekrefter, eller utdyper det vi – eller media – allerede er opptatt av? Som går bak nyhetene, som ”ikke bare underholder eller inviterer til debatt, men som kaster nytt lys over saker av stor offentlig interesse. Som har nyhetsjournalistikkens sprengkraft og skjønnlitteraturens litterære kvaliteter[3]”?

Sagt på en annen måte; ville Et mord i Kongo befunnet seg på bestselgerlisten dersom ingen hadde hørt om Moland og French? Har sakprosaen evne til å være dagsordensettende dersom media ikke allerede interesserer seg for saken? Ville Aftenposten omtalt boken dersom saken ikke allerede hadde versert i mediene?

Som journalist er jeg tilbøyelig til å tvile.

Åmås[4] er opptatt av at Aftenposten skal klare å skrive frem den motstanden som er kjernen i litteraturkritikkens samfunnsrolle, og ikke fungere som et velsmurt ledd i forlagenes lanseringskampanje, gjennom motstandsløs dyrking av forfatterne som personer og kjendiser. Samtidig skjer utvelgelsen av hvilke bøker som omtales, på bakgrunn av hva som vurderes å ha offentlig interesse. Til forveksling likt medienes dagsorden. Til forveksling likt utvelgelseskriteriene hos forlagene.

Tilbake til oss faglitterære spirer, blir spørsmålet; har en sakprosabok som løfter frem et tema mediene ikke har for vane å sette på dagsorden, en sjanse til å se dagens lys?

Hvis vi er i tvil om det, har vi da interesse av å tilpasse prosjektet til den eventuelle interesse som ligger latent i mediene for nettopp vår sak? Å ta på alvor den virkelighetsforståelse som verserer der ute, og benytte den i vårt prosjekt?

Om forlagsbesøkene har gjort meg klar over noe, er det at jeg kanskje skal la journalisten i meg komme mer til sin rett. Og ta utgangspunkt i medieverdenens forkjærlighet for tabloide overskrifter, samtidig som jeg spiller på tidligere fremstillinger av saksfeltet.

For å hjelpe vaklende faglitterære prosjekter på beina, frister Norsk Faglitterær Forfatterforening med stipend for skriveglade. Såfremt man er under 40, allerhelst medlem med 100 faglitterære sider på samvittigheten, eller man innfrir i andre gjensidig utelukkende kategorier. Et tilbakeblikk på egen faglitterær produksjon teller utilstrekkelige 23 sider. 46 dersom man med litt velvilje insisterer på at samme bok ble utgitt på to forlag, under ulike ISBN-nummer. Dog, gjenfunnet i 10-kronersstabelen under Universitetsforlagets julemarked et par år senere, gjorde den lite for å befeste min posisjon som faglitterær skribent.

Men jeg har altså en gang i livet opplevd å befinne meg blant disse gudbenådede faglitterære talenter som blir forespurt om å være medforfatter på en bok. Jeg viste ikke da hvilket privilegium det var. Det bekrefter vel bare, som forlagsbesøkene indikerte, at initiativet helst bør komme fra forlaget. Og at lynet sjelden slår ned to ganger.

Som faglitterær annenreisdame unnslipper det meg et lite sukk.

Den som bare hadde hatt en altoppslukende interesse for Krigen.

Referanser

Lund, Joacim, “Mer og viktigere sakprosa”, Aftenposten, 10. oktober 2010,  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/lund/article3850428.ece

Åmås, Knut Olav, ”Kritikkens jakt på kvalitet”, Aftenposten, 18. oktober 2010,  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3861426.ece


[1] Åmås, Knut Olav, ”Kritikkens jakt på kvalitet”, Aftenposten, 18. oktober 2010,  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3861426.ece

[2] Lund, Joacim, “Mer og viktigere sakprosa”, Aftenposten, 10. oktober 2010,  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/lund/article3850428.ece

[3] Lund, Joacim, “Mer og viktigere sakprosa”, Aftenposten, 10. oktober 2010,  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/lund/article3850428.ece

[4] Åmås, Knut Olav, ”Kritikkens jakt på kvalitet”, Aftenposten, 18. oktober 2010,  http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3861426.ece

| Legg igjen en kommentar

Konsulentuttalelsen

Konsulentuttalelsen foreligger fersk under Formidling og forleggeri. Til glede for først og fremst Pål.

| Legg igjen en kommentar

Prosjektbeskrivelse og prøvekapitler

Tilbakemeldingene under samlingen sist har bidratt til en del endringer og omskrivinger, men nå har den reviderte prosjektbeskrivelsen sett dagens lys, sammen med to prøvekapitler. Fortsatt er det mye å flikke på i prøvekapitlene, som ennå bærer preg av at jeg vakler mellom journalistblikket og det personlige. I følge «konsulent» Kristi ville jeg tjene på et kaldere blikk. Oppfordringen er tatt, og jeg skal jobbe videre med det! Forøvrig var det hyggelig at Kristi ville anta boken;-)

Prosjektbeskrivelsen finner du under «formidling og forleggeri», og prøvekapitlene under «masteroppgave». De er passordbeskyttet.

| Legg igjen en kommentar

Digital dialog – eller hvordan bli en fagperson på nett

Forrige samling inspirerte til en aldri så liten oppussing, eller totalrenovasjon av bloggen. Jeg har kanskje ikke vært alene om å la den støve litt ned, med unntak av noen spede anstrengelser rundt innleveringsfristene.

Det er jo masteroppgaven som er viktig. Den som skal munne ut i boken med stor B, med stive permer og magebelte. Våre kjære lærere ville det annerledes. Bloggen er ikke lenger en fredet intranettløsning for oppgaveinnlevering. Den har blitt en del av eksamensvurderingen. Og med god grunn.

Boken som publiseringsform er snart for en antikvitet å regne, dersom man skal tro fremtidsvisjonære e-bok entusiaster. Det er bare momsen som står mellom oss og den digitale fremtiden. Men det er ikke først og fremst det som gjør bloggen sentral. Vi skal nemlig bli fagpersoner på nett, og gjøre det alle tyggegummityggende 14-åringer med et moteikon i magen har skjønt forlengst. Vi må by på oss selv. Men kanskje først og fremst vår faglighet.

Vi har et budskap, eller et tema som vi ønsker skal bli en del av kunnskapstilfanget innenfor det fagområdet vi skriver ut fra. Men det er som regel ikke nok å ha en glitrende idé. Vi må også bygge vår legitimitet som fagperson. Som den riktige person til å mene noe om akkurat dette temaet.

Boken med stor B vil nødvendigvis akkompagneres av sin paratekst. Og det er her bloggen, eller andre blogger vi holder oss med, kan finne sin funksjon. Epiteksten, altså de elementer som ligger utenfor boken, som kommentarer, kritikk, foredrag eller intervjuer, er med på å danne et bilde av boken. Boken vil aldri eksistere i et vakuum, med sin veloverveide peritekst som eneste inngangsportal for en lesers vurdering. Ikke minst kommer det inntrykk forfatteren har gitt, i helt andre sammenhenger, til å kunne danne et bilde av hva man kan forvente av boken og allerede på forhånd være avgjørende for hvordan, og om boken vurderes lest.

I sin strukturalistiske periode stilte Foucault[1] spørsmålet om forfatteren går forut for teksten. Og om det i det hele tatt burde spille noen rolle hvem som snakker. Han ønsket at nye spørsmål skulle avsette fokuset på autensitet og originalitet, og hva av forfatterens dypeste selv som ble uttrykt i diskursen, til fordel for spørsmål om hvilke måter diskursen eksisterer på, hvordan den kan sirkulere og hvem som kan tilegne seg den. Foucault så forfatteren som et funksjonelt prinsipp som virker begrensende og ekskluderende på den frie fiksjon.

I en poststrukturalistisk verden er det like fullt essensielt hvem vi vurderes som, ikke minst i forhold til om vi i forlagsverdenen vil vurderes som den riktige til å skrive nettopp den boken vi går gravide med. Og for å bli vurdert, kan det være viktig å ha blitt publisert i mindre sammenhenger tidligere. Som for eksempel på vår egen blogg.

Noe som kan gi noen og en hver grunn til å se opp for manglende oppdaterte bloggsider – og, som vi også ble introdusert for på samlingen, demoraliserende lenkerøte.

På bloggen sitter vi med definisjonsmakten. Og muligheten til å forme vår egen stemme ute i offentligheten. I tillegg er det jo kjekt å bestå eksamen.


[1] Foucault, Michel, Hva er en forfatter? I Kittang et al. Moderne litteraturteori, En antologi (2003) 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo

| 1 kommentar