Almanakken viser 1. desember og tre bustete og rødkinnede barn stiller forventningsfulle med hver sin adventskalender under armen ved frokostbordet. Playmobilkalenderen krever litt ingeniørkunst på morgenen, men ingenting et livslangt kundeforhold til IKEA ikke har forberedt meg for. Adventstid. Lucia og julekalender på barnetv. Forventninger og røde kinn. Det kribler litt i magen på noen og enhver.
Minstemann skal levere noe til adventkalenderen i barnehagen også. Etter flere forkastede forslag fra mor, har man tatt saken i egne hender. Med stumpen i været letes det på barnerommet etter noe som kan avses til barnehjemsbarn i Romania. Klok av skade vil man ikke sitte der med tårer i øynene og vinke avskjed til favorittleken, fordi man av et stort og varmt barnehjerte ønsket kun det beste til de som ikke har det like godt. Pragmatisk letes det etter noe man ikke vil savne like mye.
Den lille filantropen er snart tilbake på kjøkkenet med et fortrolig oppsyn. Om vi ikke skulle satse på klær i år?
Bilen er nediset både utvendig og innvendig. Pakkisen på utsiden er nesten ugjennomtrengbar. En delvis oppvekst på iskalde Hedmarken har vært en hard, men god skole i isskraping. Og godt er det, for skolen venter. Og venter. Tre små, dampende munner fyller bilen med en fuktighet som legger dugg på utsiden av isen. Viften lager omsider et lite, klart hull det er mulig å kikke igjennom. Og vi kan etter hvert dra. Barna forsvinner inn til mørklagte klasserom med adventstund. Gleder seg til å se hvem som får åpne kalenderen i dag.
Og i morgen er det en ny luke.
God adventstid til alle!
Lene Gloslies blogg 