Det er et uttrykk på fransk som heter ”elle es bien dans sa peau”. Vi har ikke noe uttrykk på norsk som direkte oversetter det som ligger i dette uttrykket. Vi sier kanskje at ”hun trives med seg selv”, men den korrekte oversettelsen ville være noe sånt som ”hun har det bra i huden sin”. Hun fyller den og er komfortabel med den.
Det er kanskje en slik oppvåkning jeg har hatt nå i forhold til masterprosjektet, og det har mye med en prosess hos meg selv å gjøre. Jeg har lenge trodd at det var historien til sønnen min jeg skulle formidle, kanskje ikke så rart, livet har handlet om ham de siste 9 årene. Jeg har også engasjert meg mye i arbeidet for barn med autisme, jeg har representert noe utenfor meg selv. Men jeg har plutselig skjønt at avstanden jeg har hatt behov for i forhold til alt dette, har handlet om å slippe meg selv til. Historien jeg skal fortelle er jo slett ikke sønnen min sin, den er min. Det er min stemme jeg skal bruke, ikke noen andres. Ubehaget har sluppet taket. Dette kan jeg gjøre.
Dette perspektivskiftet har endret prosjektet for meg. Jeg står friere, jeg trenger ikke lure så veldig på hvordan jeg skal gripe det hele an, for jeg kan plutselig bare skrive ut fra meg selv. Forutsetningen er bare at jeg må være ærlig, og jeg må, som Hannah Helseth[1] i sin forelesning poengterte, skrive om personlige erfaringer som har et generaliserende potensial. Hennes tanker om motforestillingene mot å gripe til den personlig levde historien, ga veldig resonans hos meg, det var som å høre mine egne tanker.
Dette har vært en gradvis prosess for meg, og det startet vel med at jeg innså at mitt ethos var i ferd med å forsvinne fra teksten. Nerven var borte, igjen stod statistikken, teorien og casene. Men identifikasjonen, muligheten for gjenkjennelse var forduftet. Jeg hadde igjen begynt å fylle noen andres hud, jeg var igjen i ferd med å representere noe annet enn meg selv. Jeg slet med å få liv i casene, med å komme videre.
Jeg må stille noen spørsmål og utforske de. Det er muligens ikke de samme spørsmålene som jeg trodde jeg skulle stille, for jeg ønsker å fordype meg i det, ikke bare avlevere ferdige svar, andres svar. Jeg har en mulighet for å finne mine egne. Det er når jeg slipper alle egne og andres sannheter, at jeg kan evne å stille spørsmålstegn ved sannhetene vi organiserer oss etter. Det er da jeg kan komme frem til noe nytt. Derfor kan jeg ikke representere noe annet mens jeg skriver denne boken. Jeg kan ikke ha de hensynene å ta.
Plutselig så jeg også at dette kan bli gøy. Jeg kan tillate meg å eksperimentere mer, leke mer, finne nye innfallsvinkler og kanskje dermed indirekte klare å formidle det håpet jeg ønsker. Det innblikket Merete Morken Andersen[2] ga oss i sin prosess i forhold til å skrive biografien om Amalie Skram, var inspirerende. Hei, vi er faktisk her fordi vi ønsker å skape noe. Kanskje til og med noe nytt. Kanskje søken i uortodokse inspirasjonskilder kan være knappen å trykke på for å få frem nettopp dette nye? Kanskje nitidig stirring i pc-skjermen ikke er selve hovednøkkelen til å låse opp inspirasjonen og skrivelysten?
Handler det ikke nettopp om dette – å glemme forlag og trange nåløyer, og fokusere på det som er viktig – å skrive den boken vi alltid har ønsket å lese. Klarer vi det, kan jo til og med forlagene være interessert. Hvis ikke, har vi jo alltids nettet, selvpublisering eller skrivebordsskuffen. Kanskje prosessen for nå skal få ha sin egenverdi.
Lene Gloslies blogg 